Takk for muligheten til å komme med høringsinnspill. Vi synes det er gjort et veldig solid arbeid. Her er våre anbefaler. Vi må ha et lovverk som 

1. Sikrer en plikt til å aktivt etterforske miljøkriminalitet 
2. Lovfeste eier som strafferettslig ansvarlig i bedrifter, og den politiske ledelsen i det offentlige
3. Lovfestet plikt til å restaurere/rette opp skade, fremfor økonomisk erstatning til eier
4. Gi politiet rett til granskning på lik linje med forurensningsmyndigheten jf forurensningsloven § 50, og rett og plikt til å granske dispensasjoner og tillatelser til alvorlig forurensning, og ødeleggelser av sårbar natur der avgjørelsene får store konsekvenser for miljøet og man mistenker det er økonomiske hensyn som har vært avgjørende

I tillegg oppfordrer vi til: 

1. Vesentlig økt straffenivå 
2. Inndraging av all økonomisk gevinst av lovbrudd
3. Interngranskning når alvorlig miljøkriminalitet ikke forfølges rettslig
4. Stoppe all praksis med å gi dispensasjon fra forbud på grunn av: 

• sedvane
• at lovlydig drift er vanskelig

Strafferammene bør heves fordi de påvirker:

1. Politiet prioriterer saker med høy strafferamme
2. Mulighet til etterforskning jf Straffeprosessloven § 50 (rett til gransking). Politiets adgang til pågripelse, varetektsfengsling og ransaking. Jamfør straffeprosessloven § 171 (høyere straff enn fengsel i 6 måneder), og straffeprosessloven § 102 (frihetsstraff)
3. Allmennpreventive hensyn

Strafferammene bør heves for å sende signaler om alvorlighetsgrad. Allmennpreventive hensyn må veie tungt, straffen må virke avskrekkende.

Særdeles grov miljøkriminalitet bør ha samme strafferamme som terrorisme. Grunnloven $ 112 presiserer at man ikke bare skal ha et nåtidig offer i mente, men også fremtidige offer.

Straffeloven § 240 er en lite anvendt paragraf, men det er ikke vektig argument for fjerne den, da den ikke er sovende, og inkluderer lovbrudd som ikke er dekket av andre lover. Vi er mot å oppheve straffeloven § 240, selv om det er riktig å heve strafferammene for grove overtredelser i naturmangfoldloven og forurensningsloven, for dette oppveier ikke hverandre. 

Å fjerne lover om miljøkriminalitet sender feil signaler. Grunnlovens §112 dekker mer enn særlovgivningen, og dette bør utdypes i straffeloven. Miljøkriminalitet har ingen enkeltperson som fornærmede, men miljøkriminalitet er en forbrytelse mot befolkningen. Straffenivået og viljen til å straffeforfølge burde derfor prinsipielt være høyt på grunn av antall ofre i saken.

Det er en svakhet i lovverket at  miljøkriminalitet av lav / middels / alvorlig / særdeles grov / irreversibel alvorlighetsgrad er lite differensiert. Dette gjelder også skillet mellom aktsomt og uaktsomt lovbrudd. Vi kan sammenligne det med straffelovens §§ 355/356 om fare for allmennheten. 

Økonomisk vinning bør være straffeskjerpende. Det samme med varigheten og omfang på skaden. 

Forurensningsloven blir ikke håndhevet strengt nok. Lovbrudd unngår straffeforfølgelse etter sedvane i mange sektorer, og dispensasjon gis for ofte. Befolkningen har gjerne følelser omkring brudd på miljølover som en unnlatelsessynd og ikke kriminalitet, noe som begrenser varsling. Det er behov for forebyggende arbeide.

Forurensningsloven har spesielt en stor svakhet. Den presiserer at man skal ta økonomiske hensyn  jf § 2, 4 ledd : Avfall skal tas hånd om slik at det blir minst mulig til skade og ulempe. Det skal gjenvinnes, fortrinnsvis ved at det forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, med mindre gjenvinning ikke er berettiget ut fra en avveining av miljøhensyn, ressurshensyn og økonomiske forhold. Forurensning er nesten alltid bedre for økonomiske forhold om man ser på kortvarig gevinst.

Loven tar ikke tilstrekkelig hensyn til det enorme miljøproblemet ressurser på avveie er. Samfunnsnytte på sikt for framtidige generasjoner bør veie tyngre enn økonomisk kortsiktig vinning. En rask overgang til sirkulær/økologisk økonomi er en forutsetning for omstilling til et lavutslipps­samfunn og reduksjon i biologisk mangfold. 

Vi ønsker derfor, i forurensningsloven § 2, 4 ledd, å stryke “og økonomiske forhold”, samt legge til “om dette kan gjøres når det tas hensyn til reduksjon i biologisk mangfold og til fremtidige generasjoner”.

Man må lovfeste en plikt til sirkulær ressurshåndtering der produsent er ansvarlig for at produktet kan gjenvinnes på en forsvarlig måte. Her oppfordrer vi til en modernisering av syn på avfall. Spesielt med tanke på energiproduksjon, der man trenger en lovfestet plikt for produsentene til forskning, spesielt på gjenbruk av energiproduksjon som vindmøller, solceller og installasjoner fra petroleumsindustrien. 

Forurensningsloven § 8 bruker begrepet “Vanlig forurensning fra” som er lovlig. Dette er et problematisk begrep da «vanlig» har forandret seg. Dagens “vanlige forurensing” er en for stor belastning på miljøet, og er ikke nødvendigvis identisk til det antatt akseptable «vanlig» i datidens samfunn. Vi må sette skillet mellom lovlig og ulovlig på et vitenskapelig holdbart sted. Der kravet til å begrense restavfall stilles til produsentene, ikke forbrukerne. 

Man bør ansvarliggjøre kommunene og gi pålegg om å reversere dagens “vanlige forurensning fra” husholdninger etc. tilsvarende naturens tålegrense i området. Eksempelvis utfordringene i Oslofjorden.

Vi trenger et proaktivt politi som ikke er basert på varsling fra publikum, men arbeider forebyggende og oppsøkende. Geografisk sett er det ofte områder med lav befolkningstetthet, og med tilsvarende lav bemanning som har størst behov. Hvor det skjer mye kriminelt må telle når ressursene blir fordelt.

I straffeloven § 152 b står det at forurensningskriminalitet som har medført noens død eller betydelig skade på legeme eller helbred, kan straffes med inntil 15 år. Særdeles grov, overlagt miljøkriminalitet bør ha et straffenivå som tilsvarer Straffelovens § 102 dvs fengsel inntil 30 år.

Regjeringen vil prioritere alvorlig miljøkriminalitet/bistand til politi / påtalemyndighet. Vi forventer at det betyr mer ressurser til ØKOKRIM da lokalt politi sliter med slike saker og bør få mulighet til å sende kompliserte lokale saker til ØKOKRIM fremfor henlegge.

En styrket miljøavdeling i ØKOKRIM, med ressurser til å utføre sine oppgaver vil være mer effektivt, få ned antall henleggelser, og fremme bedre samarbeid mellom aktørene. Om man likevel vil ha miljøkriminalitet behandlet lokalt, må man aktivt kvalitetssikre arbeidet.

Regjeringen vil at politiet gjennom samhandling skal bidra til at miljøkriminalitet forebygges. Eksempelvis, i nordområdene har i praksis Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet ikke en god nok faglig dialog. Her må ansvaret tas på departementsnivå, og ikke gjøre det til en politioppgave å fremme faglig dialog.

Man bør rutinemessig ha felles aksjoner mellom politi og miljømyndigheter da dette feltet er særs utfordrende. Å legge opp til at politimesteren skal gjøre en ressursallokering som sikrer de prioriterte sakene er urealistisk. Fagområder som allerede er underbemannet, der saken har et menneske som offer vil da bli prioritert. Det er derfor essensielt med tilstrekkelig kapasitet for å bekjempe miljøkriminalitet, og det gjøres best på nasjonalt nivå.

Når det gjelder forholdet mellom straffeloven §§ 240 og 242 og særlovgivningen på miljø- og kulturarvområdet mener vi det er best å holde dette adskilt. Uten særlovgivning kan lovverket vannes ut. 

Det bør være en forskjell på å ødelegge områder som bør stå helt urørt, og kulturminner. Selv om å ødelegge kulturminner bør være straffbart, er vi ikke enig i at det bør ha like høy strafferamme.

Vårt viktigste budskap er at miljøkriminalitet:

1. Må straffes hardere
2. Politi og forurensningsmyndigheter må få tilstrekkelige ressurser til forebygging og etterforskning
3. Må bli lettere å etterforske bl.a ved å gi politiet større lovhjemmel og tydeliggjøre strafferettslig ansvar
4. Ansvarsforholdet mellom politi og forurensningsmyndigheter må tydeliggjøres